Vernepleieren er autorisert helsepersonell etter lov om helsepersonell. Vernepleieutdanningen skal kvalifisere for å ”utføre miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/ eller sosiale funksjonsvansker som ønsker og har bruk for slike tjenester.

Ved starten av 2007 er det autorisert i overkant av 10 000 vernepleiere. Disse jobber i ulike deler av velferdstjenestene. En stor andel arbeider innenfor tjenestene til personer med utviklingshemning, blant annet i kommunale hjemmetjenester, dagtilbud eller i spesialisthelsetjenesten. Vernepleieren arbeider også i rusomsorgen, psykisk helsevern, eldreomsorgen, omsorgen for personer med fysisk funksjonshemning og i ulike deler av skole- og undervisningssektoren.

Vernepleieren har ulike arbeidsoppgaver, i hovedsak innenfor direkte arbeid med brukere, råd og veiledning til kollegaer og samarbeidspartnere, administrasjon, ledelse, undervisning, fagutvikling og forskning. Vernepleieren er ofte involvert i utarbeidelse og oppfølging av IP sammen med brukerne.

Vernepleierutdanningen:
Kunnskapsutvalget for vernepleierutdanningen har alltid vært nært knyttet til omsorgen for personer med utviklingshemning, men allerede i innstillingen fra 1957 påpekes det at utdanningen også kan kvalifisere for andre deler av helse- og sosialsektoren. Normalisering, integrering og brukermedvirkning har stått sentralt. Dette har også ført til endringer i vernepleierutdanningen og dens kunnskapsgrunnlag. Vernepleieren har bred kompetanse og kan yte tjenester til flere brukergrupper.

Vernepleie har både helsefaglige og sosialfaglige elementer. Men i dag kan man slå fast at helsefagkompetansen står sterkt i utdanningen og at vernepleie har et solid ståsted som helse- og sosialfagsutdanning.

Bachelor i vernepleie:
I 2001 innførte universitets- og høgskolesektoren ny gradsstruktur og vernepleiere kvalifiseres nå gjennom bachelor i vernepleie.
Høgskoler over hele landet tilbyr utdanningen bachelor i vernepleie. Den tilbys både som 3-årig fulltidsutdanning og 4-årig deltidsutdanning.

Studiet omfatter 180 studiepoeng fordelt på fire hovedemner; samfunnsvitenskaplige og juridiske emner, psykologiske og pedagogiske emner, helsefaglige emner, samt miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid. Utdanningen er yrkesrettet. Veiledet praksis og ferdighetstrening er sentrale elementer i utdanningen. Studentene skal kvalifiseres for direkte brukerrettet arbeid og tverrfaglig samarbeid. Praksisstudier og ferdighetstrening skal utgjøre en god del av utdanningen, og en av praksisperiodene skal være knyttet opp mot helsefaglig kompetanse og ferdigheter i legemiddelhåndtering.

Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter:
Det overordnede målet for vernepleierfaglig arbeid er å bidra til at de menneskene man arbeider med oppnår høyest mulig grad av livskvalitet. Vernepleieren tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser i dens arbeid med å tilrettelegge for utvikling, vedlikehold av ressurser, forebygge funksjonsvikt og fremme økt livskvalitet.

Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter vil variere ut i fra hvilket fokus og prioriteringer den enkelte har hatt gjennom utdanning og arbeidsliv. Sentralt for vernepleierens yrkesutøvelse er Lov om helsepersonell § 4 om forsvarlighet:

”Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell…”

Selvbestemmelse:
En viktig faktor for å oppnå høy grad av livskvalitet er at en selv har kontroll over og mulighet til å påvirke valg og beslutninger. Selvbestemmelse i hverdagen krever ikke bare muligheter, men også ferdigheter i å foreta valg. En sentral del av vernepleierens arbeidsmåte er å tilrettelegge for selvbestemmelse i de ulike situasjonene hverdagslivet består av, også for personer som har vansker med å utrykke og formidle egne ønsker og behov. Sentrale ferdigheter for vernepleieren er også å kunne gi veiledning og opplæring i forhold til dette når det er nødvendig. Samarbeid med pårørende og andre nærpersoner vil ofte være sentralt.

Helsefag:
Den helsefaglige kompetansen til vernepleieren er sammensatt. Vernepleieren har kompetanse til å administrere og håndtere legemidler innenfor de fleste områder i helse- og omsorgsektoren. Kunnskap og ferdigheter i forhold til pleie, omsorg og psykisk helsearbeid står også sentralt. Med et helhetlig syn på helse, på linje med WHOs helsebegrep som påpeker at helse er mer enn fravær av sykdom, kommer vernepleieren med viktige bidrag til sektoren. Vernepleieren har også spesiell kunnskap om hvordan ulike funksjonshemninger kan gjøre personer mer sårbar overfor, og hvordan man kan identifisere, somatisk sykdom og psykiske problemer. Helsefagkompetansen gir også et viktig grunnlag for vernepleierens analytiske ferdigheter.

Kartlegging og analyse:
Vernepleierens arbeidsmåte kan forstås som en prosess der de ulike delene står i gjensidig forhold til hverandre. Handling og valg må kunne begrunnes ut i fra brukerens livssituasjon og forankres i tilgjengelig fagkunnskap. Vernepleieren har kunnskap og ferdigheter i kartlegging av behov, særlig på individuelt nivå. Fokus her vil være på hva som kan understøtte en positiv utvikling av brukerens livskvalitet og ressurser. Vernepleierens oppmerksomhet er rettet både mot rammefaktorer i miljøet og individuelle forutsetninger. For å danne et godt grunnlag for endringsarbeid, kreves det høy kvalitet i samhandlingen mellom vernepleieren og personen som en arbeider med. Personlige ferdigheter må utvikles for å kunne oppnå kontakt og tillit.

Vernepleierens analytiske ferdigheter bygger på teoretisk kunnskap, kunnskap om dem man arbeider med, samt både bygger på og inngår i den kontakten man har med dem man arbeider med. Gode analytiske ferdigheter er vesentlig både i den enkelte samhandlingssituasjon og for å planlegge og gjennomføre endringsarbeid.

Målrettet miljøarbeid og rehabilitering:
Med utgangspunkt i, og ofte inkludert i, kartleggingsarbeidet og analysen, formuleres det individuelle og konkrete målsettinger. Vernepleieren er sammen med brukeren og eventuelle nærpersoner en sentral aktør i dette arbeidet. Målene skal foruten å være funderte på samarbeid med bruker, også ha en faglig, juridisk og etisk forankring.

Sentrale faktorer i vernepleierens tiltaksarbeid er bistand og omsorg, systematisk tilrettelegging og endring av rammebetingelser (blant annet fysisk miljø og organisering av tjenester), opplæring, koordinering, forebygging av funksjonssvikt samt ferdighets- og atferdslæring. Vernepleieren har et bredt spekter av metoder å velge mellom. Evaluering er en vesentlig del av vernepleierens arbeid, både under og i etterkant av tiltaksarbeidet.

Tverrfaglighet:
Vernepleierens kompetansegrunnlag gir et unikt ståsted for tverrfaglig arbeid. Kombinasjonen av helsefag, sosialfag, pedagogikk og psykologi gir vernepleieren mulighet til å se utfordringer tverrfaglig. Kjennskap til og kompetanse på ulike fagområder gir også vernepleieren en solid plattform i tverrfaglig samarbeid med andre profesjoner, som lege, sykepleier, psykolog, sosionom og pedagog.